Aktivitetskalender 
Bli medlem 
Kontakt oss 
Når verdiskapingen fra landbruket dropper i en av Trøndelags største matregioner, er noe alvorlig feil
Namdalskysten har i århundrer vært et viktig spiskammer for både namdalinger og trøndere. Nå nyter også mennesker i andre deler av landet og verden godt av de enorme mengdene med sunne og god maten som matregionen hvert år produserer fra våre rene naturressurser.
Selv om lakseindustrien får det meste av oppmerksomheten, driver landbruket i Nærøysund og Leka en langt større og mer betydningsfull virksomhet enn de fleste av oss forstår. Om gårdene våre ble samlet i én bedrift, ville den hatt over 220 ansatte og årlig skapt verdier for 130 millioner kroner. Det er en stor industribedrift i namdalsk målestokk. Tar vi med de direkte ringvirkningene, er 325 arbeidsplasser i Nærøysund og Leka avhengig av landbruksproduksjonen.
Da er det faretruende at verdiskapingen fra landbruket i Nærøysund falt med 8,4 prosent på seks år fra 2015 til 2021. Framtidsutsiktene er heller ikke lystige, spesielt for den delen av landbruket som står for 80 prosent av verdiskapingen og ¾ av sysselsettingen i regionen. I mars i år var det 67 hentepunkter for melk i Nærøysund. Denne høsten er det 65 og neste år blir det enda færre. Hva gjør dette med en av Trøndelags største matregioner?
Sysselsettingstallene viser med tydelighet viktigheten av landbruket, spesielt i en kommune som Leka hvor hele 26 prosent av kommunens sysselsetting er landbruksavhengig. Et aktivt og oppegående landbruk er avgjørende for at mesteparten av Namdalskysten skal framstå som attraktivt og innbydende, sånn at besøkende og vi som bor her kan bruke geografien og bo og leve godt her. Gårdene er viktige for å opprettholde alle veiene vi kjører på sånn at naturen er lett tilgjengelig for å opprettholde god folkehelse. Dette er også viktig for å videreutvikle reise- og opplevelsesnæringen.
Namdalskysten har dyktige landbrukere som produserer mer og mer effektivt, og som i stor grad har opprettholdt det samlede produksjonsvolumene. Men vi ser at rammevilkårene for matproduksjon er i stor endring. Selv om matprodusenter i hundrevis av år har forvaltet naturen sånn at de også i dag gir oss verdens reneste og sunneste mat, krever forbrukere, politikere og myndigheter mer. Nye pålegg krever store investeringer av den enkelte gårdbruker, som med økte renter og dyrtid blir vanskeligere å forsvare når vi unisont roper stadig høyere om enda billigere mat.
I en verden som er blitt mindre forutsigbar og stadig mer urolig, er tiden kommet for å se landbruket vårt som en del av beredskaps- og sikkerhetspolitikken. I Sveits slår grunnloven fast at jordbruket skal medvirke til sikker matvareforsyning til folket, opprettholdelse av det naturlige livsgrunnlaget, pleie av kulturlandskapet og spredt bosetting gjennom bærekraftig og markedstilpasset produksjon.
Det kan være en god idé å lovfeste matproduksjon og selvforsyning i Norge også.
